Ozonlaget er et område i stratosfæren, 15 til 35 kilometer over jordoverflaten, hvor ozon (O₃) er konsentrert og fungerer som et skjold mot skadelig ultrafiolett stråling.
Ozonlagets primære funksjon er å absorbere skadelig ultrafiolett (ultrafiolett, UV) stråling fra solen, spesielt de mest energiske og skadelige typene kjent som UV-B og UV-C.
Denne beskyttende funksjonen er et resultat av ozon-oksygen-syklusen , en kontinuerlig prosess der ultrafiolett lys fra solen splitter oksygenmolekyler (O₂) til individuelle oksygenatomer.
Disse frie atomene kombineres deretter med andre O₂-molekyler for å danne ozon (O₃). Når ozon absorberer ultrafiolett stråling, brytes det opp igjen, slik at syklusen både skaper ozon og fjerner den mest skadelige ultrafiolette strålingen fra sollyset.
Det er viktig å skille mellom ozon etter sted:
På slutten av 1900-tallet oppdaget forskere at visse menneskeskapte kjemikalier – spesielt klorfluorkarboner (KFK-er) – ødela ozonlaget.
Når KFK-gasser når stratosfæren, frigjør de klor- og bromatomer som fungerer som katalysatorer for å ødelegge ozonmolekyler. Ett enkelt kloratom kan ødelegge over 100 000 ozonmolekyler. Dette førte til kraftig tynning av ozonlaget og det sesongmessige «ozonhullet» over Antarktis.
Som svar vedtok det internasjonale samfunnet Montrealprotokollen i 1987, en milepælsavtale for å fase ut produksjon og bruk av ozonnedbrytende stoffer. Montrealprotokollen er allment ansett som en av de mest vellykkede internasjonale miljøavtalene.
Siden den ble vedtatt, har konsentrasjonen av mange ozonnedbrytende stoffer i atmosfæren sunket, og ozonlaget har sakte blitt leget. Forskere anslår at ozonlaget kan gjenopprettes til nivåene før 1980-tallet innen midten av dette århundret, forutsatt fortsatt overholdelse av traktaten og kontroll av andre trusler.
Ozonlaget anses ikke å være i umiddelbar fare for å kollapse, men gjenopprettingen er fortsatt skjør og pågår. Den viktigste historiske årsaken til ozonnedbrytning – KFK-gasser – har i stor grad blitt faset ut under Montrealprotokollen, som har muliggjort gradvis helbredelse.
Full gjenoppretting avhenger imidlertid av fortsatt global overholdelse av traktaten og av overvåking av andre potensielle trusler. Klimaendringer kan indirekte påvirke ozonlaget gjennom endringer i temperaturer og sirkulasjon, og utslipp av andre ozonskadelige kjemikalier vil også utgjøre nye risikoer. Fortsatt årvåkenhet og vitenskapelig overvåking er derfor avgjørende.
Ozonlagets primære rolle er å absorbere og filtrere ut skadelig ultrafiolett stråling fra solen. Det er spesielt effektivt til å blokkere UV-B- og UV-C-stråling, de mest energiske og skadelige formene:
Denne absorpsjonsprosessen er avgjørende for å beskytte landlevende og marint liv og for å bevare økosystemenes integritet og menneskers helse.
Hvis ozonlaget skulle bli ødelagt, ville konsekvensene være alvorlige og omfattende:
Ozonlaget er et av jordens viktigste naturlige forsvarsverk. Det filtrerer solens mest skadelige ultrafiolette stråling og bidrar til å opprettholde atmosfærens stabilitet. Menneskelig aktivitet forårsaket en gang betydelig nedbrytning, men koordinerte internasjonale tiltak under Montrealprotokollen har satt ozonlaget på vei mot gjenoppretting.
Likevel er denne gjenopprettingen verken automatisk eller garantert: den krever fortsatt global forpliktelse, nøye overvåking og oppmerksomhet mot relaterte trusler som klimaendringer. Å beskytte ozonlaget er fortsatt et viktig eksempel på hvordan vedvarende, kollektiv handling kan bevare planetsystemer som er essensielle for liv.
Publisert:
23. september 2025
Var dette nyttig?
Alternative navn: